HEDRUM BYGDETUN
ligger på gården Vestbymoen
i Kvelde sentrum.
Gården ble kjøpt av Hedrum Historielag i 1984, og gjennom en enorm dugnads-innsats fra
mange medlemmer har
dagens bygdetun blitt til

________________________

HEDRUM HISTORIELAGs
formål er å ta vare på og øke interessen for bygdas historie.
For å nå det målet, har vi en rekke tiltak og aktiviteter
i gang
........(les mer)
________________________
PUBLIKASJONER
2014 - 2015
2012 - 2013
TILBUD
alle tidligere utgivelser
________________________
________________________
________________________
________________________
Se også andre utgivelser
________________________
Last ned vår brosjyre
_________________________

Web: Reidunn Bjørnøe

Søndag, 6. august 2017
 
Hvalfangertreff

Foto: Tor Bjørvik

 
 
 
 
 
 

 

Søndag ble det tradisjonelle hvalfangertreffet arrangert på Hedrum bygdetun. Ved opptelling viste det seg at 132 hvalfangere var til stede. Det er bare en mindre enn i fjor, og viser at hvalfangerne setter pris på å møtes, selv om det nå er ca 50 år siden de siste hvalfangerne kom hjem fra fangsten i Sydishavet. Av hvalfangstselskapene var Thor Dahl A/S best representert, med hele 49 tidligere hvalfangere.

ARTIKKEL FRA ØP
Maria Bye Brattbakk

129 tidligere hvalfangere var samlet på Hedrum Bygdetun søndag formiddag. Blant dem var Oddmund Rolstad (90), som var vitne til en dødsulykke på hvalkokeriet Thorhøvdi.

Det årlige treffet for tidligere hvalfangere fant sted på Hedrum Bygdetun i Kvelde søndag formiddag. Da møtte hele 129 hvalfangere opp for å minnes tiden på havet, samt møte igjen gamle venner og bekjente fra båten og tidligere treff. Én av dem var Oddmund Rolstad (90), fra Kodal, som dro ut på hvalfangst i en alder av 29 år.
- Det var jo ganske seint, i forhold til mange andre, kan du si. De fleste dro jo ut rett etter konfirmasjonen, forteller Rolstad.
Som de fleste andre hvalfangere, ble han trofast værende i yrket i flere år.
- Jeg hadde ni sesonger som hvalfanger ved hvalkokeriet Thorhøvdi. Det første året var jeg vanlig arbeider, andre året var jeg lokkeskruer. Etter det var jeg skjærer i flere sesonger, før jeg avsluttet som lemmer, forteller han.
12-timers skift
Han kan også fortelle at de dro ut tidlig i oktober, og kom hjem igjen først i midten av april. Det han gledet seg aller mest til når hjemreisen sto for tur, var å se igjen kona og barna.
- Det er jo klart at det var vanskelig å være borte fra familien, og man gikk jo glipp av mye av barnas oppvekst og barndom. Så når det nærmet seg hjemreise, var det gjenforeningen med barna og kona jeg gledet meg aller mest til, sier han.
Rolstad forklarer at de jobbet 12-timers skift, og at de halvveis i sesongen byttet om på dag- og nattskiftene.
- Vi jobbet 12 timer i strekk hver eneste dag. Tre måneder inn i sesongen, byttet man om på skiftene. De som hadde jobbet dagskift de første månedene, jobbet da nattskift resten av sesongen - og omvendt, forteller han.
- Ikke noe vann og såpe
Han kan også fortelle at de fleste hvalfangerne syntes arbeidet var grisete i starten, men at de ble vant med både sølet og lukta.
- Man vasser jo rundt i fett og blod, og i starten opplevde jeg det som ubehagelig. Men det er jo en tilvenningssak, og etter en stund tenkte jeg ikke over det. Det var jo en del av jobben, konstaterer han.
Den tidligere hvalfangeren forteller at det var vanskelig å få tilgang på vaskevann til mannskapet på båten, og at de stort sett måtte ta til takke med mer uvanlige metoder.
- Det var ikke noe såpe og
vann, vet du. Vi hadde en tønne med sagmugg stående i matsalen, og der tørket vi av oss blodet på hendene før vi spiste. Og det var det, egentlig, ler han.
Han forteller at han ble fascinert av arbeidet han gjorde, og at hans favorittid på båten var de siste årene som lemmer.
- Den største hvalen jeg så i løpet av mine ni sesonger, var 107 fot lang - da jobbet jeg som lemmer. Lemmernes jobb er å partere hvalen. Jeg fikk den bakerste plassen, og hadde i oppgave å skjære over alle leddene. Det er en svært krevende og pertentlig oppgave. Det er en slags kunst, egentlig, sier Oddmund.
Falt oppi «koka»
Det var ikke uvanlig at det skjedde små ulykker ombord i båten, men større ulykker forekom sjeldnere. I løpet av én av Oddmunds siste sesonger, da han jobbet som lemmer, var han vitne til en dødsulykke. En yngre mann falt oppi «koka», og omkom av skadene.
- Jeg hadde nettopp åpnet lokket til «koka», da jeg så i sidesynet at han skled på lokket og havnet i den kokende massen. Man kunne høre hylene hans på lang vei. Jeg lempet oppi stigen, og han fór opp. Han kjempet seg gjennom fire dager på sykestuen, før han døde av innvendige forbrenninger, minnes Oddmund.
Han innrømmer at det er det vanskeligste han opplevde på båten.
- Visst kunne dagene være lange og arbeidet tungt, men det verste jeg opplevde i løpet av mine ni sesonger, var å være vitne til det som fire dager senere skulle frarøve en ung mann livet, sier han.